Ben Reddik er ikke en vegetarrestaurant, men det er mye grønnsaksbaserte retter her, sier Tjodunn og myser inn gjennom vinduet.
Her har vi jo vært innom før?
Etter noen sekunders tankevirksomhet finner vi ut av det. På hjørnet Markveien/Leirfallsgata lå tidligere kafeen Bugges, et sted for upretensiøse lunsjer. Etter et kort mellomspill for nordiske Nøkken, er det nå Ben Reddik som har inntatt lokalene, ifølge ryktene til stor glede for de som digger Midtøsten-kjøkkenet.
Nå sitter vi her, sånn passe lei av mange tunge kjøttmiddager, og lengter etter noe litt lettere. Kanskje vegetar? Tjodunn fikk skikkelig fot for litt grønnere liv etter besøket hos Kumi i Gamlebyen.
Masse meze
Vi får plass ved et lite vindusbord, med utsikt til lørdagstravle Markveien. Vi er der ved åpningstid kl. 14, og det ujålete restaurantlokalet fylles raskt opp.
Etter å ha gransket menyen, er vi ikke i tvil: Det må bli en stor meze, til 395 kroner pr. person. Åtte kalde og fire varme småretter, perfekte å dele.
Vi bestiller oss hver vår cocktail for å stresse ned før maten, men det går ikke helt etter planen: Etter ca. 10 minutter kommer servitøren durende med meze’en, men ingen cocktails i sikte.
– Slapp, av de kommer nok snart, sier Per, men det gjør de ikke. Ikke før de behørig blir etterlyst. Så da blir det cocktails til maten, det burde man egentlig gjøre oftere, blir vi enige om.
Pen reddik hos Ben Reddik
De åtte kalde rettene kommer først, og er en sann fryd for øyet. Så spørs det om vårt gamle ordtak «Pen mat er god mat» slår til denne gangen?
Vi blir i alle fall glade til sinns når vi oppdager at landbrødet er levert av vår favoritt Ille Brød nede i Lakkegata. Byens beste!
– Her skal det dippes, dyppes og duppes!
Vårt lille vindusbord på Ben Reddik blir fylt til randen med de kalde skålene. Den klassiske hummusen er en av de bedre vi er blitt servert, men enda mer i smak falt muhammra (paprika- og valnøttdip med god sting) og pancar (lett og jordaktigrødbete- og yoghurtdip). Sprø grønnsaker (hjertesalat, kål, vårløk og fargerike reddiker) er perfekt følge til dippene, hjertesalaten bruker vi også til å pakke inn linseretten (rødbeter, feta og valnøtter) med. Kanskje dagens høydepunkt?
Men den klassiske tabbouleh’en (bladpersille, tomat, agurk og bulgur) må vi kjempe litt med. Kanskje ikke rettens skyld, heller at persille ikke hører til blant favorittene hos noen av oss. Et litt mer syrlig sting hadde også gjort seg her.
Vi går over på øl. Tjodunn velger en gammel kjenning og favoritt: Big Wave fra Kona bryggeri på Hawaii. Mens jeg slår til med en Beirut!
Herlig falaffel
Etter å ha lovprist den kalde vegetaren, gleder vi oss nå til de varme rettene. Men de klarer dessverre ikke helt å følge opp. Kefta kebab (storfe og lammekjøtt) er grei nok, men mangler et ekstra kick, dampede blåskjell er smakløse og litt gummiaktige, og den friterte fetaen kunne hatt enda mer honning over seg. Her ligger en del av den størknet på asjetten.
Men et hederlig unntak er Ben Reddiks sprø, nøtteaktige falafel; herlig myke på innsiden.
Desserten får vente til vårt neste besøk hos Ben Reddik. For hit kommer vi gjerne igjen. Men da blir det bare vegetar!
Pris for to store meze, to cocktails og to øl: 1 245 kroner.
Ben Reddik passer for:
Enestående gjester: Her kan du henge i baren, nyte små vegetarretter – og livet for øvrig.
Småbarnfamilier: Ikke helt ideelt. Selv om maten nok vil kunne aksepteres, er det trangt mellom bordene, så mange vil bli involvert i familielivet. Men er barna veloppdragne og åpne for litt utradisjonelle retter, så kjør på!
Romantikk: Ikke spesielt romantisk lokale, men delemat er romantisk i seg selv, så joda!
Ut med jobben: Hvis du ikke har noe imot å dyppe i samme skål som kollegaen din, så er Ben Reddik absolutt en mulighet. Et sosialt måltid blir det i alle fall.
Sunt og fargerikt. Noe for nyttårsforsettene?